Venner ble ikke en del av livet lenger
Når jeg kom tilbake på skolen etter en laangt sykehus opphold med medisiner, leger, operasjoner+++ hadde jeg assistentene som hjalp meg på skolen i gymmen , i fri minuttene og i timene men, når de forsvant begynte erting og mobbingen så smått.Faktisk beste skole årene var på barneskolen gikk på en liten barne skole med 300 elever og der var de blitt godt informert det begynnte vel mer som at klasse kamerater og venninner ikke visste hvordan de skulle være mot meg og begynte heller å være sammen med andre og overse meg.Til slutt fant jeg å ut at jeg hadde ingen venner igjen hvertfall ikke på fritiden så da ble rommet hjemme en trofastvenn.
De skjønte ikke at jeg var den samme bare opplevd noe som gjorde at jeg trengte venner mer nå enn noen gang.
Husker jeg hadde en del samtaler med klasse forstander om jeg heller kunne sitte inne i friminuttene for jeg ville ikke være den som sto i skolegården uten noen å leke med.
På ungdomsskolen kom jeg i klasse med veldig mange fra barneskolen og det var bra da jeg kan bruke uker om ikke mnd på å føle meg trygg i en gruppe eller da klasse.
Men det varte jo ikke så lenge da før de andre ble bedre kjent med hverandre dannet seg venne gjenger og hvis jeg da fant noen å «henge» med ble jeg bare hun som hang etter som det femte hjule på vogna som ingen la merke til eller snakket med.
Var en jente i klassen som ble min Venninne men, vi var liksom like «populær» og vi var jo egentlig ganske ulike men, det det ble vi som hang sammen på skolen og i fritiden vi hadde jo ikke noen andre.
De to første årene på ungdomskole var like fine som på barne skolen. jeg fikk den hjelpen jeg trengte vi hadde jevnlige møter med lærerne så det var dette med utfrysning fra de som hadde vært vennene mine en gang som ble problemet…..IGJEN.
Da jeg skulle begynne i tiende flyttet vi til Nannestad og ikke hvor som helst det ble huset lengst inne i skogen var vel 6 bebodde hus som var naboene våre og lite visste vi å at de jeg skulle gå i klasse med bodde flere km i motsatt rettning.
Så da jeg begynnte på skole der fikk jeg jo venner men, da bare på skolen som jeg var vant til.en jente i klassen hadde å en pappa i Oslo så hver gang jeg skulle til pappa så fikk jeg hvertfall selskap på bussen. En buss tur på 1 t 30 min.
Videre gående ble mine to værste år med fake venner som brukte deg for penger eller for at de mente at jeg så ut som en dust så da hadde jeg vel ikke noe mellom øra eller bare brukte meg som en reserve venn de to min venninna dems var borte og så var det bare GOODBYE. Jeg var liksom ikke god nok for dem for jeg brydde meg ikke om klær å sko å sminke å gutter å de tingene man tydeligvis skal på i den alderen der.Eller gutter var vel et tema jeg er jo jente hehe men, ikke sånn som de så på gutter.
Eneste måten jeg holdt kontakt med venninner fra Oslo var jo tlf, sms og det selvfølgelig men også de gangene jeg var i Oslo så arrangerte jeg også en samling med kamerater og venninner på Egon eller Peppes eller om sommeren hadde vi samling på stranden med musikk og bading og sol.. kjempe koslig!! (dumt man blir voksen sånn sett med at man flytter++ også bare flyyr minnene bort)
Nå bor jeg i Ålesund Giftet meg med Ole for tre år siden vi har egen leilighet og to nydelige hunder. Har ikke så mange flere venner enn da jeg sluttet på skolen men jeg har Ole, hundene mine og familien min og det er det viktigste.
Ha en fin dag😊
